2

#branok

10372207_10201112993266100_565204141443703521_n

(Verdikart fra vårens medarbeidersamtale.)

«We can choose to look back or to look forward.
You will satisfy your interest better if you talk about where you would like to go rather than where you have come from.»

- Roger Fisher/William Ury – Getting to yes

Du er ansvarlig for ditt eget liv
Vi har alle hver vår unike historie fyllt med så mange hendelser at vi selv ikke kan huske hver enkelt av dem. Selv små hendelser er med på å forme oss til den personen vi er, ikke bare de store omveltende historiene som etablerer milepæler i livene våre. Uansett hvilke kamper du går gjennom er det du selv som må være pådriver for å få det beste utfallet. I 2009 tok jeg første steg i en lang, lang prosess hvor jeg har endret fokus på hva jeg ønsker fremfor hva jeg har vært gjennom. De siste 5 årene har bestått av et stort, særdeles vellykket prosjekt: Meg.

Den største jobben har vært mentalt. Det betyr absolutt ikke at man skal skrinlegge historien sin, men lære av den. Jo mer jeg har blitt kjent med mine egne handlingsmønster, jo lettere er det å gjennomføre vellykkede, systematiske endringer. Det har vært mange aha-opplevelser underveis, og jeg tar meg stadig i å delvis vende tilbake til gamle uvaner. Å snu et dypt forankret kognitivt handlingsmønster krever tid og årvåkenhet. Det tok meg blant annet lang tid og mye arbeid å forstå at det ikke var andres annerkjennelse jeg trengte, men min egen. Det var ikke før jeg tok meg tid til å jobbe med mine skapte demoner og kartla mine egne verdier at jeg oppdaget at andres synspunkter spilte særdeles liten rolle. Jeg måtte jobbe på lag med meg selv og utvikle mine styrker og svakheter for å lage grobunn for å bli den jeg selv ønsker å være. Jeg måtte like meg.

Da ballen begynte å rulle kom etterhvert det fysiske arbeidet også inn i bildet. Små drypp startet allerede i 2010, men det var først i 2011 den store omveltningen ble gjort. Jeg er en rastløs sjel og jeg ville ha en frisk, fungerende kropp som matchet det mentale. Jeg har hele tiden omgitt meg av dyktige, kunnskapsrike mennesker, og dratt til meg mye lærdom. Fitness ble etterhvert introdusert og satt som mål, med betingelse om å beholde den mentale styrken underveis. Jeg brukte halvannet år på å både fysisk bygge meg opp spesifikt mot konkurranse og på å mentalt forberede meg på det som ventet. Dietten ble ikke direkte plankekjøring, og forarbeidet jeg hadde gjort betalte seg. Jeg slapp fallgruven ved å møte veggen etter konkurranse, nettopp fordi jeg har en glede i både trening, kropp og mat som grunnstein. Jeg gjennomførte når jeg var moden for det uten å forhaste prosessen.

Med all den varierte erfaringen jeg har med meg i bagasjen har jeg fått møte så mange unike mennesker, behov og utfordringer. Jeg har fått se mange av livet sider de fleste uoppmerksomt passerer. Jeg har fått lære å sette pris på smått som stort, jeg har blitt takknemlig for alt jeg har fått ta del i og for alt man tar for gitt. Jeg har lært å ta sjanser, å sette mål og å gjøre veloverveide vurderinger. Jeg setter pris på all lærdommen jeg har med meg i sekken, spesielt nå som jeg står trygt i mitt eget vesen med veletablerte verdier og prioriteringer. Jeg ville ikke vært foruten. Det har tidvis vært veldig tøft, men det har formet meg til den jeg er i dag. Å være sterk handler ikke om å skulle stå uberørt i en hver situasjon, for meg handler det mest av alt om åpenhet, autensitet og egendrive. Å være sterk handler ikke om å stå alene eller ubetinget gjennom stormen, for det er ingen skam i å snu eller å be om hjelp når det er den beste løsningen.

I løpet av de siste fem årene har jeg reflektert og lært ekstremt mye. Både om meg selv, andre mennesker og kombinasjonen av de to.

Sulten på kunnskap
En hver person du møter i livet råder over en helt unik kunnskapsbank sammensatt av refleksjoner, erfaringer og lærdom. Jeg er en liten læringsjunkie og man kan lære mye gjennom å være åpen og ydmyk for andres kunnskap, ved å få innspill fra et annet perspektiv og ved å erkjenne at andre kan mer enn deg. Det gjelder å være ydmyk, men ikke ukritisk ovenfor andre mennesker og deres erfaringer. Jeg elsker å omgås mennesker som forkynner lidenskapen sin og å se gleden i øynene til folk som snakker om noe de virkelig brenner for. Å være åpen for andres tanker og ideer, tåle en fyrrig diskusjon og å verdsette andres perspektiver gir evne til å se samme sak fra flere sider. De mest lærerike diskusjonene har jeg med mennesker som er komplett uenig med meg, men det hjelper lite å sitte med mye kunnskap om du verken evner å dele den eller å respektere andres. Du lærer raskt hvilke kamper det er verdt å ta og hvilke som bare bør skrinlegges.

Alle ledd i kjeden må fungere for å få drivverket rundt
Samfunnet er naturlig inndelt hierarkisk, og det er ingen hemmelighet at det er ansett som mer lukurativt å befinne seg på toppen enn på bunnen. Det er lett å glemme at jobben som gjøres på bunn er minst like viktig som på toppnivå, hvor det har lett for å bli en ovenfra og ned-holdning til menneskene under seg i rang/sosial status. Enkelte evner ikke å se verdien i andres bidrag. Det at noen befinner seg på bunnen betyr ikke at det eksisterer noen begrensing i verken evner eller ambisjoner, men kan like fullt være et veloverveid valg tatt utifra sine egne verdier og prioriteringer. Verdien i å trives på jobb, å elske det man gjør og å ha en frihet til å kunne legge jobb til side undergraves dessverre alt for ofte. Satt på spissen vil jeg heller være lykkelig nederst på rangstigen enn å være på toppen stresset og utbrent. Fritiden og friheten min har derfor en ekstremt høy pris, spesielt i situasjoner hvor det er en knapp ressurs.

Å trives i eget selskap
Det er helt klart veldig givende å tilbringe tid med kjente og kjære, stifte nye bekjentskaper og å åpne nye dører. Men det jeg setter mest pris på er friheten til å velge det bort til fordel for å være helt alene. Jeg er en introvert person i utgangspunktet, som til tider sprenger ut av komfortsonen og hiver meg ut i en eller annen sosial setting. Det hender det går bra, det hender det går skikkelig dårlig. Eksempelvis er smalltalk langt ifra en gave jeg har fra naturen, men noe som krever utrolig mye av meg. Det er uproblematisk å holde et foredrag eller en presentasjon, det er med de små uviktige temaene jeg famler i blinde. Jeg er en tenker og en lytter, derfor kan det i sosiale sammenhenger rett og slett bli litt mange inntrykk å prosessere. Derfor trenger jeg en god del tid på å reflektere på egenhånd, gjerne liggende på gulvet mens jeg stirrer i taket. Min nye oppdagelse har derfor vært at jeg er nødt til å sette av tid til nettopp det. Om jeg ikke prioriterer å trekke meg litt tilbake i min egen boble rekker jeg aldri sortere alle inntrykkene. Friheten til å kunne velge å trekke meg tilbake er essensiell, samtidig som jeg er kjempeglad i å møte nye mennesker og å få nye impulser. Men alt til sin tid.

Lykkelig uperfekt
Jeg mener man verken skal streve etter å bli perfekt eller å være uperfekt, men derimot streve etter å gjøre det beste ut av den situasjonen man står i. Uansett hvilke utfordringer du møter hjelper det ikke å sortmale alt og tro at alt kommer til å gå til helvete. Jeg tror lykken ligger i å innfinne seg med at slik er situasjonen, men å tenke klart og løsningsorientert på hvordan det kan bli bedre. Å akseptere status que betyr ikke at man bare skal slå seg til ro med at «sånn er det, sånn er jeg og sånn vil det alltid være», men heller sette litt høye mål å strekke seg etter og å tørre å innrømme at man har ambisjoner om å nå dem. Å være villig til å endre seg, men å holde fast på verdiene sine og å verdsette prosessen ved å se at de små tingene fører til at man er litt nærmere der man vil være. Noen ting er viktige for deg, andre mindre viktig. Det gjelder bare å være klar over dem, og å vite hva som prioriteres.

Hopp med begge beina
Det er ikke ofte man hører noen si de angrer på en sjanse de tok. Det kan være fordi vi ikke er spesielt glad i å innrømme at vi tok feil, men mest av alt tror jeg det er på bakgrunn av alt man lærte ved å gjøre det. En hver sjanse kan gi en rekke utfall, og ofte krisemaksimerer man umiddelbart. Ja, det er en sjanse for at du får aids og dør av å besøke Afrika. Ja, det kan hende du ikke trives i den nye jobben. Ja, du kan bli spist av isbjørner på Svalbard. Men sannsynligheten for at det går veldig bra og at du sitter igjen med en rekke nye erfaringer og lærdom er vesentlig mye høyere. Hva er det verste som kan skje? Kan du leve med det? Antageligvis. Det går stort sett bra.

Tungt er ikke synonymt med fremgang
Det sies at det er i motbakke det går oppover. Klart det gjør, men en heis går også oppover. Jeg tror på å gjøre hverdagen og prosessen for å nå målsettingene sine mest mulig gjennomførbar. Det er en hårfin grense mellom hva som er oppbyggende og nedbrytende, og å ta den tyngste veien leder ikke alltid til suksess. Jeg tror at å bruke tid på forberedelser, planlegging og å legge opp et løp som gjør at du kan nyte både turen, destinasjonen og minnene i etterkant vil gi mye mer tilbake for innsatsen man legger i. Et begrep jeg har lært meg det siste året er «godt nok», å gjøre noe som er godt nok for måloppnåelse. Hver eneste dag du legger bak deg er en dag av livet du aldri får tilbake, og det skal mye til for at 365 dager kamp skal gjøre opp for én dag lykke. Å velge den mest hensiktsmessige veien betyr ikke alltid å velge den tyngste, hovedsaken er at du faktisk når målet.

Er det alt du tåler?
Ikke alle dager er en dans på roser. (Svært få faktisk.) Det er lov å ha en dårlig dag, å føle at hele verden raser sammen, at alle er imot en og at det bare er til å gi opp. En kollega fortalte seg sitt knep for å møte slike dager. Lukk øynene og trekk pusten dypt et par ganger før du spør deg selv «Er det virkelig alt du tåler?». Jeg har fortsatt til gode å svare ja. Innerst i oss alle er det en liten fighter som nekter å gi opp som må hentes frem når det stormer som mest, om det så går med litt blod og tårer i kampen. Det er lov å være svak, men du er aldri sterkere enn du selv tror du er.

Hovedessensen i lærdommen har vært å bli kjent med mine egne styrker, svakheter, verdier og prioriteringer. Ved å vite hvor jeg står og hva jeg står for er det mye lettere å se hvor veien videre skal gå videre. Jeg har gått fra å bære en maske og å søke bekreftelse utenfra til å trives med å være meg selv på godt og vondt i prosessen med å bli enda bedre. Jeg liker at jeg er litt egosentrisk, påståelig og ambisiøs, samtidig som jeg ser verdien i å være ydmyk og åpen i samhandling med andre. Jeg kjenner min egen verdi og jeg ser andres. Kardemommebyloven dekker det meste, så drit i hele (Anti-)Janteloven.

Jeg vet jeg kan, jeg vil og jeg skal. Fordi jeg er bra nok til det.

10455424_10201326344799755_3700193453542050977_n